FREE – vinylboks av ild og vann

free-vinyl-collectionEr engelske Free tidenes beste bluesrockband? Kvartettens innledende karriere antyder et bekreftende «ja» på spørsmålet, men Free tilvirket musikk langt utenfor stringente bluesmoduler. Connaisseurer plasserer bandet i liga med Cream og Led Zeppelin, og diskografien deres har vist seg overmåte slitesterk. Nylig presenterte Universal Music vinylbokssettet «The Vinyl Collection», som favner bandets seks studioalbum og ene konsertdokument. Opptrykkene svarer for perfekte duplikater av de originale formgivningene, inkludert alle utbrettsomslag og konvoluttcoveret til liveskiva.

Historien om Free innleder med rhythm & blues-ensemblet Black Cat Bones, hvor trommeslager Simon Kirke og gitarist Paul Kossoff figurerte. Duoen søkte snart nye utfordringer, og ble lamslått under en London-konsert med gruppa Brown Sugar, hvis unge frontfigur, Paul Rodgers, sang utenomjordisk godt. Kossoff og Kirke registrerte åpenbart det samme som undertegnede: At Paul Rodgers er planetens ypperste rockevokalist noensinne – en hedersbevisning 66-åringen fremdeles innehar. Selv sier han følgende om bandets første barneskritt:

-Bassisten vår, Andy Fraser, hadde nettopp fylt 15 år da Free ble dannet, og han kom faktisk fra John Mayall’s Bluesbreakers som fjortenåring. Vi var ekstremt unge. I ettertid kan jeg nesten si det virket som vi var på utkikk etter hverandre. Jeg søkte musikere til mine idéer; det samme gjorde de andre. I 1967 sang jeg i bluesbandet Brown Sugar, og jeg husker en aften på en pub i London… Det var like før vi skulle gå av scenen og bevilge oss en pause. En underlig skrue med hår ned til ræva hopper plutselig opp på podiet og spør om å jamme med oss. Han bragte for øvrig med egen trommeslager. Tja, tenkte vi, hvorfor ikke? Fyren var sensasjonell! Jeg ble stående og måpe. Hvilken gitarist. Og det var Paul Kossoff. Trommeslageren het selvfølgelig Simon Kirke. Etter seansen satte vi oss ned for å prate. Jeg spurte hva Kossoff drev med, og han svarte at han puslet med et temmelig ordinært bluesband ved navn Black Cat Bones, men at disse dessverre kun opptrådte i helgene. Jeg kunne ikke tro at fyren kastet vekk talentet sitt på denne måten, så jeg spurte om han ikke var interessert i å gå profesjonelt til verks, gi konserter hver eneste kveld og fronte utelukkende eget materiale. Jo, sa han, det var akkurat hva han var på utkikk etter. Vi knabbet Kirke fra Black Cat Bones, og etablerte en trio. Musikkmiljøet i London var veldig tett på denne tiden, og Kossoff merket seg en annonse på oppslagstavlen i Nag’s Head Pub: ”Ex. John Mayall’s Bluesbreaker-bassist søker seriøst band”. Avertissementet stammet fra Andy Fraser, og som kvartett klang det umiddelbart magisk. Jeg var overlykkelig.

free-1968

Rodgers, Kossoff og Kirke nøt godt av mentortjenestene til blueslegenden Alexis Korner, som ikke bare indirekte besørget platekontrakten med Island Records, men liketil furnerte dem navnet Free og legitimerte Andy Frasers tiltreden. Fraser viste seg tidlig som bandets stillfarne, kreative kraft, i noenlunde samme strata som Led Zeppelins John Paul Jones. Korner trommet sammen troppene til en seks timer lang jamsesjon på Nag Head’s Pub, og innen solnedgang var Free et definitivt faktum.

-I begynnelsen var vi underlagt et lugubert management, men etter at vi støtte på Alexis Korner begynte vi å håpe på platekontrakt. Han satte oss i forbindelse med representanter for Island Records, som var skeptiske og motvillige. Kveld etter kveld sendte de agenter for å bivåne bandet live, og til alt hell kunne de ved selvsyn bevitne en stadig ekspanderende masse av fans foran scenen. Dette var øyensynlig ikke tilstrekkelig – Island maste om demokassetter, de insisterte på å overvære oss i øvingslokalet og det ene med det andre. Det tok lang tid før de presenterte et konkret kontraktsforslag, men så snart avgjørelsen var fattet sto de bandet brask og bram. De var helt fantastiske med oss, forteller Rodgers.

Utrolig nok klinger Free både sultent og rutinert fra første sekund; helhetsuttrykket kranses av individuelle kapasiteter med kaskader av særtrekk. På tross av et relativt rudimentært utgangspunkt – en mikstur av transatlantisk blues og engelsk tungrock – er det ingen samtidige, såkalte bluesboomband som ligner på herrene Rodgers, Kossoff, Fraser og Kirke.

-Vi begynte å skrive låter med én gang, og hadde vår første offisielle opptreden under navnet Free på Nag’s Head, den 19. April 1968. ”Tons Of Sobs”, vårt debutalbum, ble en samling av bandets mest vellykkete konsertlåter. Plata innspiltes i hui og hast. ”Worry” skrev jeg natten før vi gikk i studio. Vi forsto ikke rekkevidden av det vi hadde begitt oss ut på, og følgelig er ”Tons Of Sobs” løs og fin, ærlig og litt naiv. Dette var en skjellsettende periode for meg som musiker. Plutselig opererte vi i profesjonelle lydstudio og pennet egne låter, som dernest ble oppført foran en stadig større folkemengde. Det kunne ikke bli bedre; jeg var i paradis, mimrer Rodgers.

Debutalbumet «Tons Of Sobs» ble spilt inn i 1968 og lansert mars påfølgende år. Plata havnet i skyggen av Led Zeppelins «I», solgte beskjedent, men nyter i dag rettmessig klassikerstatus. Tittelen og albumets lett forstemmende, bisarre omslagsfoto hinter om ensemblets begavelse for tristesse; her inngår høytidelige sørgenummer som «Over The Green Hills» og «Moonshine» et perfekt, divergerende ekteskap med høypotente bluesrockinnslag som «Walk In My Shadow» og hardføre «Worry». Skisserte dikotomi overdrar Free et gravalvor og en dybde andre bluesrockutøvere rett og slett mangler. Katalogen bærer til skue flust av fyrige rockelåter, men det er kvartettens elegiske eksekusjoner som bringer dem opp i elitedivisjon – et faktum man aldri kan aksentueres nok. På toppen av det hele – altså i tillegg til Rodgers’ magnifikke leveranse og Frasers kreative bassløp – hadde Free en gitarhelt i Kossoff som gikk fullstendig på kant med sin samtids sammenligningsskikkelser. Paul Kossoff er den av rockens gitarautorer som maksimaliserer uttrykket ved å omfavne begrensningens etos. I stedet for stakkåndet tempo og teknisk briljering lar Kossoff tonene leve, endog tonene som ikke ytres. Dennes idiom – sporadisk til de grader avmålt at strengene knapt berøres – er så sensitivt betinget at populærmusikken knapt har fostret mer poengterte, emosjonelle gitarister (det måtte i så fall være Pink Floyds David Gilmour).

Free undergår evident utvikling – individuelt og kollektivt – da de knappe seks måneder etter debutlanseringen slipper det navnløse andrealbumet , høsten 1969. Totalt blottet for enerverende jamming og umotiverte soli tindrer «Free» som et selvreferensielt, underfundig, variert og gjennomkomponert opus. Bandet kvitter seg med siste rest av symptomatisk bluesrocktenkning, og fremstår som autonome, seriøse låtskrivere, spesielt eksemplifisert ved et lamenterende finalekutt i «Mourning Sad Morning», eksekvert med akustisk gitar, bass, tverrfløyte og hymnologiske vokalharmoniseringer. Spartansk slepne og ditto trøstesløse «Free Me», samt rockeperlene «I’ll Be Creeping» og «Woman» sementerer gruppas første singulære utgivelse. Om noe er Frees andrealbum bare blitt bedre med årene… Likevel genererte plata elendige salgstall. Sommeren 1969 ble bandet hanket inn av Eric Clapton som forband under Blind Faiths storslåtte Amerika-turné, hvorunder en ydmyk Clapton oppsøkte Kossoff i garderoben en aften for å lære av vibratoens mester.

Tilbake i England ble bandets gjennombruddsplate påbegynt. «Fire And Water» (juni 1970) representerer ytterligere progresjon, men er mer ujevn enn forløperen. Platas egenrådige ekvilibrium av fordringsløse, riffstrukturerte rockespor – som den udødelige radiohiten «All Right Now», flegmatisk tunge «Mr. Big», samt det substansielle tittelkuttet – og de høytidsstemte balladene «Oh I Wept» samt det pianodrevne mesterstykket «Heavy Load» – fullbefarent med Kossoffs kanskje mest følsomme solo noensinne – nådde omsider globale platekjøpere. Både albumet og den editerte singelversjonen av «All Right Now» føyk høyt opp på salgsbarometrene i England og USA. Sånn sett er «Fire And Water» Frees svar på «Deep Purple In Rock», Jethro Tulls «Aqualung» og Led Zeppelins fjerdeskive, uten videre sammenligning for øvrig. Litt kuriosa: Frees tilbud om å opptre under Woodstock-festivalen viste seg logistisk umulig å takke ja til. Kvartettens fantastiske opptreden under Isle Of Wight-festivalen 1970 ble langt på vei et plaster på såret.

Paul Rodgers: -”Fire And Water” og singelsuksessen ”All Right Now” tok oss på senga. Til tross for at vi etterstrebet suksess betraktet vi Free som et bluesband av undergrunnen, og ikke et popensemble. Overraskelsen var enorm. Plutselig hadde vi en gigantisk hit i porteføljen. Jeg lyttet nylig til ”Fire And Water” og erkjenner at skiva holder en unik magi som vi selv aldri loddet dybden av den gang. Vi var uerfarne og slett ikke forberedt på suksessen.

Hvordan følger man opp en verdensomspennende hit? Free var ikke det første bandet i rockens annaler som lot seg svimerke av abrupt suksess. Snarere enn å etterstrebe «Fire And Water 2» senket Free skuldrene, dro ned rullegardinen for omverdenen og effektuerte en forbløffende avmålt oppfølger i «Highway» (desember 1970). Man skal applaudere et band som følger instinktene i stedet for å kjevle ut blasse, ryggradsløse kopier av seg selv. Trass i at «Highway» ikke ble det salgsmonsteret Island Records håpte på, eller at samtiden og til dels ettertiden har behandlet albumet stemoderlig, klinger «Highway» som en seier på egne premisser. Repertoaret er bortimot støvsugd bredbeinte gitarostinater til fordel for hva man kan kalle sløy, bedagelig radiorock, åpenbart influert av The Band og andre countryrock/soul-artister. Øverst i terrenget rager sang- og pianodominerte «Be My Friend»,«Sunny Day» og tårepersen «Soon I Will Be Gone», med Fraser på heftig mellotron. Undertegnede er såpass begeistret for sistnevnte at Rodgers aldri har gått fri fra å svare for seg herom under noen av våre samtaler:

-Deprimerende greier, ikke sant? Alle låtene Free forarbeidet bygget på egne erfaringer og tildragelser. Jeg formådde aldri å holde på en jente den gang, fordi Free alltid var i studio eller på reisefot. Når vi vendte hjem banket det fremmede karer på døra og spurte etter kjærestene våre. Således opplevde vi ekstremt mange triste farvel, og det preget bandets musikk. Dessuten var vi pur unge, og alle fire led stadig emosjonelle skipbrudd. Jeg tror det er derfor vi skrev ting som ”Soon I Will Be Gone”, ”Mourning Sad Morning” og ”Free Me” (…) Jeg minnes ikke ”Highway” som en kommersiell flopp. Derimot var vi overmåte tilfreds med albumet, og følte at vi som musikere hadde begått et sjumilssteg. Vi gjorde bestandig vårt beste, og de ulike Free-utgivelsene – hvor like eller differensierte de enn måtte være – tegner et bilde av hvordan bandet opererte der og da. Vi leverte seks ekstraordinært ærlige studioalbum, så langt fra plastikk det er mulig å komme. Vi uttrykte oss i tråd med egne følelsesliv, og sleit med materialet, døgnet rundt, for å gjøre hvert bidige kutt så bra som mulig. Om stoffet var kommersielt gagnlig eller ei, betydde ingenting i 1970-årene. Vi visste helt enkelt at ”Highway” sto støtt på musikalske bein.

Trommeslager Simon Kirke husker imidlertid «Highway» som et mageplask, og hevder dens svake salgstall nærmest traumatiserte de fire musikerne: «Plutselig føyk selvtilliten ut vinduet. Unge som vi var tenkte vi at «Highway»s manglende popularitet måtte tolkes som et tegn på at ingen likte oss lengre.» Personlige friksjoner kom også til syne under en turbulent Asia-turné våren 1971, hvor blant annet Kossoffs hedonistiske omgang med dop for alvorlig ble problematisk. Desillusjonerte returnerte bandet til England, hvor de snart kunngjorde Frees endelikt. En drøy uke senere kapret «My Brother Jake» fjerdeplassen på hjemlandets singelliste; en uventet og smått ironisk tildragelse som fikk Island Records til å hasteutstede konsertalbumet «Free Live!» (september 1971); et rufsete, ujålete og basalt konsertdokument som neppe anskueliggjør kvartettens fornemste scenekvaliteter. Den dvaske countryrocksvisken «Get Where I Belong», platas eneste studioinnspilling, gjør svært lite for å sublimere totalinntrykket.

Det sies at Free valgte å satse på ny frisk i et forsøk på å redde Paul Kossoff fra den sikre narkotikadød. Uoverensstemmelser mellom gruppas hovedkomponister, Rodgers og Fraser, ble lagt til side en stakket stund, og tidlig i 1972 – etter at alle fire hadde syslet med øvrige prosjekter – kunne fansen slippe jubelen løs: Free gjenopptok sitt virke, og leverte et kvalitativt kupert, men respektabelt comeback i «Free At Last» juni samme år. Neglisjeres åpenbar fyllmasse av typen «Magic Ship» eksistenslegitimeres albumet ved Bad Company-forløperen «Little Bit Of Love», samt to eksellente tristessetilslag i «Guardian Of The Universe» og henrivende «Child».

Lykken ble kortvarig. Under den påfølgende USA-turnéen viste Kossoff seg mildt sagt ustabil, og like før avreise Japan sa Andy Fraser takk og farvel – for godt. Til å redde stumpene av Asia-programmet ble den japanskfødte bassisten Tetsu Yamauchi og keyboardist John «Rabbit» Bunrick sjanghaiet. De gangene Kossoff ikke var kapabel å komme seg på scenen overtok Rodgers gitarrollen.

Paul Kossoffs helse bedret seg temporært høsten 1972, og sammen med Rodgers, Kirke og de to nyrekruttene ble arbeidet med en av rockehistoriens staseligste avskjedsalbum – «Heartbreaker» (januar 1973) – påbegynt. Rodgers forteller:

-Jeg digger ”Heartbreaker”, til tross for at skiva ble tilvirket under håpløse omstendigheter. Folk kom og gikk under hele studio-oppholdet, og vi badet i illegale substanser. Det er intet mindre enn mirakuløst at kaoset kulminerte i plateutgivelse. Musikalsk endte ”Heartbreaker” forbløffende potent. ”Wishing Well” ga bandet en ny hit. Teksten dveler ved Paul Kossoffs ugjendrivelige forfall.

I følge sikre kilder medvirker Kossoff på fem av platas åtte låter, men ingen er i dag sikre på hvilke spor dette gjelder.

-Det var hårde tider, både for oss og Kossoff. I studio fungerte han glimtvis, fordi her nøt vi av å kunne gjøre multiple opptak – vi strevde helt til det klang tilfredsstillende. I livekontekst hefter ikke samme garanti ved, og tro meg, det er ikke morsomt for noen når gitaristen din ramler av scenen. Å finne at kroppen din ikke lystrer, eller fungerer slik den burde, ble realiteten for Kossoff. Under arbeidet med ”Heartbreaker” så vi ham prøve alt han maktet, men det ville seg ikke. Dopen marginaliserte ham som musiker; dette var han smertelig klar over. Gjenforeningen av Free var forhåndsdømt, og etter ”Heartbreaker” pakket vi sammen for siste gang, i juli 1973.

Til alt overmål forfekter flere enn undertegnede det syn at «Heartbreaker» er det mest komplette av samtlige Free-album. Produksjon og spill er fremragende, og ikke en svak låt skimtes.
Bandets testamente demonstrerer en kreativ revitalisering under umulige arbeidsforhold. Dette er også gruppas hardeste skive siden debuten, dog langt mer raffinert anordnet. Her påstøtes kvalitet i alle ledd: ”Wishing Well”, dynamiske ”Come Together In The Morning”, det patosfylte blyloddet av et tittelkutt, samt hjemsøkende ”Common Mortal Man” setter et overmåte verdig punktum for en unik karriere; en karriere som genererte album av uinnskrenket styrke, men som kanskje ikke skattes tilstrekkelig høyt i den kollektive bevissthet.

Paul Rodgers: -Det er med Free som med Led Zeppelin; sistnevnte assosieres i dag nesten utelukkende med beinhard rock, men i realiteten gjorde de alt mulig rart. De skrev majestetiske komposisjoner, vakre viser, benyttet et vell av instrumenter… Free huskes for ”All Right Now” og de muskuløse rockelåtene, men det er hevet over tvil at bandets dybde foreligger i de reflekterende innslagene.

free-1971

Bedre kunne jeg ikke sagt det selv… Sent 1973 dannet Rodgers og Kirke Bad Company, sammen med tidligere Mott The Hoople-gitarist Mick Ralphs og forhenværende King Crimson-medlem Boz Burrell – bandet ble en uoppholdelig globalsuksess, uten å nå Free til anklene, musikalsk sett. Andy Fraser initierte flere band og syslet med musikk, under radaren, inntil sin død 16. mars 2015. I perioden 1973 til 1976 publiserte Paul Kossoff soloalbum og et par titler under banneret Back Street Crawler. 17. mars 1976 bivåner Paul Rodgers sin venn og eks-kollega live i Los Angeles:

-«Koss» lot til å være uberørt av at han mot slutten av 1975 ble erklært død i 30 minutter. Back Street Crawler, det nye bandet hans, ga en kurant forestilling, og jeg sprang etterhånden opp på scenen for å jamme med dem. På den tiden nøt jeg astronomisk suksess med Bad Company, og hadde gjenvunnet troen både på meg selv og Paul Kossoff. To dager senere, den 19. mars, satte jeg meg på flyet til New Orleans, Kossoff på fly i retning New York. Her låste han seg inne på toalettet med en beholdning piller, og kom aldri ut igjen. Jeg mottok dødsbudskapet med sjokk, og får fremdeles klump i halsen når jeg tenker på han.

Paul Rodgers-sitatene er plukket fra tre ulike intervjuer, gjort i forbindelse med platelanseringer fra Bad Company og Rodgers som soloartist.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *