IAN ANDERSON til Trondheim med «Jethro Tull – The Rock Opera»

Det man lenge har næret mistanke til bekreftes herved av Ian Anderson, Jethro Tulls ubestridte koryfé siden 1969: Bandet er per definisjon stedt til hvile, men dets ånd holdes i hevd.
Etter et overmåte kreativt bluesdebutalbum i «This Was» (68), overlot gitarist Mick Abrahams til Anderson å nedbryte stilistiske stakitter. Fra og med «Stand Up» (69) til og med «Heavy Horses» (78) skal Jethro Tull aktes som et av tidenes ypperste, mest originale, produktive og varierte rockeband – med progressivt fortegn.
Som soloartist har veteranen ingen planer om å nyte sitt otium; faktisk sympatiserer han overhode ikke med mennesker som opphører å bidra til dreining av samfunnshjulene. Vi møtte Anderson et kvarter etter ankomst Olavshallen, Trondheim, i anledning dennes turnérende multimedieevenement «Jethro Tull – The Rock Opera».

Sjefen sjøl, Olavshallen 2016. Foto: Anja "Oip 2" Ulvær
Ian Anderson, Olavshallens restaurant 2016
Foto: Anja «Oip 2» Ulvær

Sjefen er stresset, får vi vite, og i dårlig humør. Vi tar dette med stoisk ro, vel vitende om at Andersons bryske gemytt tenderer å reversere i møte med forstandige samtalepartnere. Aller først kreves margkjøtt omkring årets turnéforestilling, sågar titulert en rockeopera:
– Dette er angivelig hva som rettferdiggjør et tolvtrinnsritt av innsjekking og bagasjebesvær. Vi reiser rundt med en relativt teknisk produksjon, som innbefatter synkrone finurligheter knyttet til video- og multimedieformidling. Evenementet innestår et kontrafaktisk narrativ diktet over den agrikulturelle nybrottsarbeideren Jethro Tulls liv, som fint går å leses nåtidig. Heri utlegges dennes liv via musikken til rockebandet Jethro Tull, som en opportun celebrering av jordbruksoppfinneren hvis navn vi ble belemret med i 1968.

– Jeg aner din respons, men må likevel spørre: Hvilke følelser avstedkaster terminusen «rockeopera»?
– For det meste negative. Begrepet ble allment kjent med The Whos «Tommy», trass i at The Pretty Things lanserte «S.F. Sorrow» måneder i forveien. «Tommy»s globale suksess gjør at folk fremdeles betrakter dobbeltalbumet som den første, og mest meningsbærende, av rockens såkalte operaer, i så måte at The Who utlegger et koherent narrativ, inkludert resitasjonsverktøy forbundet med klassisk opera, i motsetning til en oppføring av individuelle sanger eller arier. Alt dette sammenfaller med årets «Jethro Tull»-presentasjon, hvor abstraksjoner eller konkrete resitasjoner synges av meg, live på scenen, eller av vokalgjester per lerret. Programmets tekstlige dimensjon forener det musikalske, slik at du ikke vil oppleve avbrekk hvor jeg utbryter «Rock on, Trondheim!» Det skjer ikke; vi bringer musikkteater i kontinuitet.
– Flere av Jethro Tulls album sanses som rockeoperaer.
– Jeg kan vanskelig motargumentere deg, for visse plater er konseptuelle i formen, men kun ett album forteller en uavbrutt historie, nemlig «Too Old To Rock’n Roll… Too Young To Die». Andre utgivelser hviler på større musikalske seksjoner som ikke nødvendigvis underbygger et kronologisk skikket narrativ, selv om de nærer tematiske slektskap.


– Og Jethro Tull, bandet, er definitivt over?
– Vel, hvordan definerer du Jethro Tull, som har huset 27 ulike medlemmer over en periode på nesten 50 år?
– Som Ian Anderson og Martin Barre, med skolerte makkere.
– Martin har vært gruppas permanente gitarist siden 1969, men i senere år er solobandet hans gitt prioritet. Samtlige musikere som inntar scenen i kveld har fungert som medlemmer av Jethro Tull; jeg har ganske enkelt ekskludert selve bandnavnet fra presentasjonen. Florian Opahle, min nåværende gitarist, steppet inn i Jethro Tulls rekker, på kort varsel, de gangene Martin Barre nektet å reise til gitte steder – fortrinnsvis India og Russland – på grunn av maten eller andre forhold.
– Hvordan er det å betrakte Steven Wilson fra sidelinjen, i dennes innbitte arbeid med å remikse og relansere Jethro Tull-klassikere i luksusekspanderte tapninger?
– Jeg er dypt takknemlig for innsatsen, entusiasmen, kunnskapen og detaljrikdommen han bibringer prosjektene. Det er dessuten ikke en jobb jeg ville hatt – Jethro Tulls plateutgivelser ble jeg ferdige med idet vi sendte fra oss de respektive masterteipene. Å mikse materiale på nytt har ingen hensikt, slik jeg ser det, om ikke friske never og øreganger bringes på banen. Jeg ville trolig foretatt de eksakt samme valgene om jeg ble satt til å mikse katalogen på nytt, hvilket må anses som en overmåte repetitiv beskjeftigelse. Dessuten, jeg har andre og bedre ting fore, musikalsk og privat. Steven forstår musikken, og legger seg nært oppunder dens originale lydbalanse. Drittjobben består i å rense alle spor, for å overdra helheten en tindrende, transparent kvalitet.
– Wilson har neppe til hensikt å restaurere bandets totale katalog?
– Kollaborasjonen påbegynte da vi skulle remikse «Aqualung». Jeg foreslo for daværende EMI å kontakte Steven Wilson, på bakgrunn av dennes oppussingsengasjement i King Crimson. Han tok utfordringen, og etter et par testrunder ga jeg grønt lys. Avtalen gjaldt opprinnelig kun 1971-skiva, men siden forsynte EMI ham flere oppdrag under Jethro Tull-banneret, og det føltes naturlig å forespørre om han ønsket å mikse «Thick As A Brick 2» i 2012, hvilket han gjorde med bravur. Jeg gjetter han sier seg tilfreds når 1970-tallsdiskografien er restituert.

 

– Som en av tidenes fremste og mest fertile låtskrivere, er det ting du føler mangler på en ellers formidabel merittliste?
– Jepp, jeg mangler en «Smoke On The Water», «A Whiter Shade Of Pale» eller «Hotel California». Innen pop/rock-segmentet har jeg til gode å skrive noe like ikonisk som nevnte trekløver. Likevel føler jeg tilfredshet over mine musikalske etterlatenskaper, som speiler en kreativ personlighet på sidelinjen av det kommersielle stratum. Særlig tidlig i Jethro Tulls karriere nøt vi dog suksess med flere singler, uten at disse kvalifiserer til pop-stempel; vi etterstrebet, som alle andre, oppmerksomhet via radiomediet. Jeg besitter om lag 250-260 låter i porteføljen. Om ikke en asteroide treffer jordkloden – eller Donald Trump og herr Putin enes om fornuften av atomkrig – så vil eget repertoar, i likhet med stoffet til The Beatles og The Rolling Stones, eller Mozart og Beethoven, leve in infinitum. I sådan kontekst opphører ikke Jethro Tull å eksistere, verken med min eller andres fratreden. Jeg foretrekker å tale om gruppas repertoar snarere enn produksjonen til én bestemt kvintettformasjon. Erfaringer fra 50 år på reisefot viser at svært mange mennesker ikke vet hvem Ian Anderson er; de tror Jethro Tull og jeg er samme person. Følgelig gir det mening å opptre som Ian Anderson på mine eldre dager. Det ville være fint om folk ble klar over hvem jeg er innen jeg dør – samme sak gjelder Martin Barre.
– Evner du å forespeile deg en tid da du ikke lengre komponerer musikk?
– Alle vet at denne dagen kommer… Enn så lenge har jeg to prosjekter på trappene, hvorav det første – seleksjoner fra Jethro Tulls repertoar fremført av en klassisk strykekvartett – innspilles i utvalgte kirker og katedraler denne høsten. Tidsrammen er relativt rigid, for rockeoperaen reiser til USA i oktober. Nevnte plate gjør ikke rom for rockeband – kun strykekvartett pluss meg selv – og som sådan tiltenkt en svært liten prosentandel fans. John O’hara arrangerer og besørger notasjon. Jeg antar vi ender med musikk for bryllup og begravelser… Det andre prosjektet er lyrisk komplettert, og skal innspilles i februar 2017. Stilistisk tegner albumet, som utstedes under eget navn, til å bli en mikstur av tungrock og elektronisk-akustisk musikk. Jeg søker et kontrastenes album, grunnet på en konseptuell idé.
– Visse Jethro Tull-album led en infernalsk omsvøpsfull unnfangelse, eksempelvis «Aqualung» og «A Passion Play»…
-Av ulike årsaker fikk et par plater en tung nedkomst. Ofte ligger forklaringen i sviktende eller uprøvd teknologi, men også på et musikalsk eller mellommenneskelig ensembleplan. «Stormwatch» representerer kanskje gruppas største prøvelse, hvorunder bassist John Glascock ble alvorlig hjertesyk og døde. Han rakk å nedfelle noen få bass-spor; resten ble håndtert av meg. Jeg legger ikke skjul på at bandet gjennomlevde flere kriser, både i og utenfor studio, men man gir ikke opp før adekvate løsninger faller på plass.


– Hvilke var de letteste platene å tilvirke?
– «Thick As A Brick» forløp rimelig knirkefritt, fordi materialet ble såpass kjapt komponert, arrangert, innøvd og innspilt. Vi var ekstremt fokuserte over en uavkortet periode. Ikke før vi påbegynte miksen av B-siden møtte vi problemer. Vi fant, til vår skrekk, at masterteipmaskinen trakk i ujevnt tempo. Halvveis ut i en nesten 20 minutter lang sekvens, sakket farten, og dette vedvarte suksessivt. Avspilt på friske maskiner fikk vi høre en musikksats i stigende tempi. B-siden ble etter hvert mikset på nytt, men utover dette minnes jeg ingen negative erfaringer knyttet til «Thick As A Brick». Stemningen og kjemien innad i bandet har ofte vært problematisk. Ikke alle musikere nærer entusiasme for stoffet de forelegges. Som låtskriver forsøker jeg å engasjere, involvere og motivere mine medmusikanter, slik at alle føler de bidrar med noe av personlig verdi. Dersom jeg lykkes overfor to medlemmer, er kanskje tredjepart måteholden, mens fjerdemann hater hele greia. Og holdningsfordelingen alternerer fra album til album.

"Jethro Tull - The Rock Opera", Olavshallen. Foto: Anja Ulvær.
«Jethro Tull – The Rock Opera», Olavshallen
Foto: Anja Ulvær

Lørdag 27. august, fra klokken 19.30 og de neste to timene, overværer Olavshallens publikum en forestilling som smaker mer av teater enn rockekonsert. Ian Andersons sviktende sangstemme – i år knapt en parodi på fordums prakt – gjør vondt, men instrumentelt leverer bandet på pari. Trass i fravær av narrativ didaktikk, som muligens hadde gjort soaréen mer begripelig for uforberedte sjeler, fungerer karakterportretteringene, og ikke minst de vokale leveransene projisert fra lerret, overraskende godt. All honnør til Ryan O’donells og Unnur Birna Björnsdóttirs videografiske tilstedeværelse, i rollene som oppfinneren Jethro Tull og dennes hustru. Særlig «With You There To Help Me», «Songs From The Wood», «Locomotive Breath» og postludiet «Requiem And Fugue» oppføres med patos, pondus og stilfull multimedieinteraksjon. En aften i teateret med Ian Andersons barmfagre repertoar slår vanskelig feil; jeg kan likevel ikke fri meg fra tanken om at «Jethro Tull – The Rock Opera» hadde tjent på et scenisk påsyn av O’donnell og Björnsdóttir. Dessuten burde Anderson oppgi vokalrollen – på permanent basis. Stormende applaus og entusiastiske trampeklapp vitnet dog om at Olavshallens tilhørere anså forestillingen som vellykket.

JETHRO TULL – TOPP 5:

  1. Thick As A Brick (1972)
  2. Aqualung (1971)
  3. Songs From The Wood (1977)
  4. A Passion Play (1973)
  5. Benefit (1970)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *