PURSON med årets sommerplate

Møt engelske Rosalie Cunningham – sanger, låtskriver, visjonær, multiinstrumentalist og primær drivkraft i bandet Purson, hvis andre langspillfonogram, «Desire’s Magic Theatre», innestår årets heftigste sommerplate for de av oss med hjerte i tidløs, melodisk, rampete, stilig, eklektisk og teatralsk-psykedelisk rock.

Cunningham sveiper ikke Pursons musikalske arvelodd under teppet, verken lydisk eller visuelt . I dennes magiske forlystelsesteater drønner intertekstuelle feiringer av rockeikoniske høvedsmenn, det være seg The Kinks, Small Faces, Rare Bird, Iron Butterfly, Coven, The Doors, King Crimson eller Bigelf.

Der den mørkere 2013-debuten «The Circle And The Blue Door» krenget over mot samtidens okkulte rockeensembler, særlig Ghost og Blood Ceremony – og tidvis fungerte som terapeutisk vindu for Cunningham, hvis ekskjæreste led mentalt sammenbrudd – er oppfølgeren et livsbejaende, vaudevilleinjisert konseptalbum, rik på instrumentering, sjel, dynamikk og tunga-i-kinnet-estetikk.

Purson3

Rosalie Cunningham: «Vi reiste en plattform hvor alt skulle være mulig. Det magiske teateret er åpenbart et imaginært sted, som meget vel kan huse flere artister, underholdere eller band, og som inviterer publikum til et uforutsigelig møte. Jeg ville at musikken skulle presenteres i kontekst av et show, snarere enn som en samling låter. Albumet skylder mye til gitte klassikere, spesielt «Ogden’s Nut Gone Flake» (Small Faces), «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» (The Beatles) og «S.F. Sorrow» -skiva til The Pretty Things. Jeg er blodfan av konseptualisert rock, med egenart og glimt i øyet.»

Pyurson2

I likhet med nevnte kanoniserte opus favner «Desire’s Magic Theatre» rimelig bredt. Progressivt rockeinteresserte får sitt i form av «Pedigree Chums»; repertoarets mest forstemmende tilslag, armert med saksofon, i metrisk-tonal gjeld til King Crimson. Like prangende fremstår pop-alibiene «The Way It Is» og «Mr. Howard», mens vaudevillesjarmøren «Dead Dodo Down” og trubadurtidløse “The Sky Paradise” overdrar ytterligere divertissement. Mest imponerende er kanskje likevel det rockeoperasmidde tittelkuttet. I tillegg taler vi om ei plate som tåler gjentatte avspillinger.

Rosalie Cunningham om tittelsporet: «Åpningskuttet forvoldte en del hodebry, fordi det skjer så mye underveis. Likevel var det miksen som bød på utfordringer, og mindre det kompositoriske. For å lykkes ble jeg tvunget å kassere masse spor. Å etterleve Kill your darlings-parolen gjøres ikke letthjertet.»

Om «Dead Dodo Down»: «Jeg kan ikke skryte på meg å ha inngående kjennskap til nevnte tradisjoner, men jeg elsker den grunnleggende smaken av kabaret. Vaudevilleforgreningens karakter er hva som appellerer, og mest i retning ”Rocky Horror Picture Show”, som jeg idoliserer uten forbehold.»

Om «Pedigree Chums»: «Jon Seagroatt fra legendariske Comus er mannen med saksofonen, og han nedla et ubetalelig arbeid på våre vegne. Vi spilte med Comus for noen år tilbake, og endte opp som venner av bandet. Jon er for øvrig en durkdreven instrumentalist, og behersker både slagverk, fløyte og hva det måtte være. I forhold til ”Pedigree Chums” var det dog aldri tvil om at jeg søkte saksofonisten i ham, og resultatet ble perfekt. Låten smaker en anelse av eldre King Crimson, hvilket var eksakt hva vi gikk for. Jeg er gedigen fan av King Crimson, og tror neste Purson-plate vil tydeliggjøre forholdet ettertrykkelig. Materialet jeg skriver på i øyeblikket er, som ”Desire’s Magic Theatre”, svært variert, men unektelig mørkere og mer progressivt anordnet.»

Om «The Way It Is»: Dette er den låten flertallet av tungrock- og metallfans liker minst, noe jeg for så vidt var forberedt på, gitt stykkets popsensibilitet. Unødig å si, jeg elsker ”The Way It Is”, men så er jeg også massiv The Kinks-tilhenger.»

Purson lover å legge ut på Europa-turné høsten 2016. I mellomtiden: Frem med slengbuksene, popp korken av vinflaskene og nyt 2016s definitive sommerplate.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *