«Faen, de mener det virkelig fortsatt!»

Elleve år etter at Håkon Gebhardt foldet sammen trommestolen sin og gikk, befinner Motorpsycho seg igjen i et trommis-løst limbo. Kenneth Kapstad annonserte sin avgang etter vårens Europa-turné, og gudene vet hva som nå venter for det kondisjonssterke bandet. Da Gebhardt sluttet kvitterte de med det kruttsterke dobbeltalbumet Black Hole/Blank Canvas, jeg bare nevner det.

Her forteller Gebhardt om tiden i Motorpsycho og tar oss gjennom årsakene til at han bestemte seg for å forlate bandet i 2005. Intervjuet ble gjort i forbindelse med Motorpsychos 25-årsjubileum i 2014.

Gebhardt, med kjæresten Marì Simonelli på bass, spiller på flere norske festivaler i sommer.
Gebhardt, med kjæresten Marì Simonelli på bass, spiller på flere norske festivaler i sommer.

Håkon Gebhardt, hvordan var det å være en del av Motorpsycho i 14 år?

Å få være i denne boblen som vi levde i på denne tiden i Motorpsycho var en helt fantastisk opplevelse. Da jeg startet i bandet hadde vi to øvinger sammen før vi skulle ut å spille konserter, og på de øvingene ble jeg presentert for en haug med nye låter. Det var ikke mye fokus på låtene fra Lobotomizer som de akkurat hadde sluppet, og som jeg hadde terpet på. Det var på en måte starten på en ny type bandkjemi for meg. Et band hvor det neste skrittet var viktigere, allerede før du hadde fullført det forrige. Det var ikke den tekniske perfeksjonismen, men det å finne et utrykk sammen der og da, enten det var i øvingslokalet, i studio, eller på scenen som var viktig. Kjemien i låta og oss imellom, der og da, rett og slett. Når vi spilte sammen kastet vi oss ut i en greie vi ikke viste hvor kunne ende. Da kunne alt skje. Vi måtte ro oss inn, ut, og rundt, og hele tiden jakte på en nerve i det vi holdt på med. Lytte på hverandre, late som om vi hadde kontroll, og gå for den totale opplevelsen hele veien, enten det var fullstendig noise-hælvete, akustiske passasjer, pop innpakket i masse deilig vreng, eller testosteronrock så «ballete» det kunne bli. Oss tre imellom hadde vi en mental innstilling som er mye av det musikk egentlig handler om. Er hodet ditt 100% et sted, så kommer det ut gjennom musikken enten du spiller på kam eller motorsag. Og den kjemien hadde vi som en slags høyere bevissthet utenfor oss selv. Ingen av oss følte oss som noen spesielt gode musikere hver for oss. Vi var ikke instrumentalister eller vokalister, vi var et tre-/fire-hodet monster som kunne flytte fjell når vi traff, og som kunne være helt takras når vi bommet. Vi kunne være helt pinlig dårlige enkelte dager…virkelig! Men når det klaffet, så fikk vi selv heftige kick som ble «larger then life experiences» for oss selv, og etter hvert mange andre.

Jeg ble presenter for svært mye musikk jeg ikke hadde et forhold til gjennom Bent og Snah. Daglig satt vi og lyttet før vi dro ned i øvingslokalet. Inspirert av hva vi hadde lyttet til lekte vi oss frem med utallige variasjoner av låtene vi jobbet med, tok opp på kassetter, lyttet, prøvde nye vrier, lyttet igjen….hjem til Bent, lytte på nye plater – ok, vi prøver den retningen i morgen. Vi kunne gjøre hva vi ville, føltes det som. Det var en utrolig befriende og innspirerende periode. Mye latter og humor, selv om det også var et alvor rundt det hele. Det var jo døden, når vi ikke fikk musikken til å «gå opp», da var det en nesten uutholdelig svart aura rundt oss. Og der var nok Bent den som fikk det mørkest. Men dette mørket var også en viktig motor for å komme oss videre, prøve nye løsninger. Og når det til slutt satt, så er det noe man bare kjenner – der traff vi «the magic spot». Det var endel runder med bl.a. låta «Demon Box», og «Plan #1» før de virkelig satt, husker jeg. De finnes i noen alternative versjoner. Mens andre låter som «Sheer Profondity» bare var å smekke inn noen timer etter at de var skrevet. Slik var det på den alle produksjonene, noe sitter fort, og noe sitter laaaaangt inne før du finner «løsningen».

Jeg bodde på sofaen til Snah i perioden rundt Demon Box, og jeg husker godt hvordan vi satt og lyttet og spekulerte på «hva faan vil folk si når de hører dette», og hva er det egentlig vi holder på med? Samtidig som vi kjente at «dette er det noe med»! Selv om det er musikk man ikke liker, så hører man når noe har «it». Det var jo veldig kult at folk så ut til å skjønne greia. Vi fikk hele veien en nesten litt for god motakelse i pressen i forhold til hvor på siden vi følte oss selv. Det var ikke naturlig at dagspressen her hjemme skulle legge så stor elsk på det vi holdt på med. Men at fanziner nedover kontinentet ble oppmerksomme på oss var viktig, slik at vi kunne vokse ut av den såkalte Blitz-ruta som vi hadde gjordt endel ganger allerede. Selv om vi spilte på små okkuperte punk-kneiper rundt i Europa i starten (og det var stort i seg selv det!) så var det hele tiden et skritt videre. Scenene ble større, publikum gradvis flere, og vi var i en musikalsk flytsone, på vei videre med nye låter og lydbilder. Vi var i en boble hvor vi bare turnerte, øvde, var i studio, og ut på tur igjen. Det var bare dette vi gjorde rett og slett, 24/7. En viktig tillegsfaktor var også at vi var en disiplinert og edruelig gjeng. Jeg så for meg før vår første tysklandsturne at «nå blir jeg sikkert alkoholisert ganske kjapt». Men etter to uker på tur, hadde jeg fått i meg fem øl – det var bare ikke mulig å få i seg mere for å holde ut konsertene. Så fikk jeg heller gå på 3B når jeg kom hjem å bruke opp hyra på noen fuktige kvelder.

Etter at jeg hadde hoppet av scenen i Berlin og tråkket foten godt nedover en knust melkeglass (barbeint som alltid) ble jeg sydd sammen på et tidligere Øst-Tysk hospital. Vi måtte da ta noen dager fri, og avlyse 3-4 konserter mens det skulle gro. Da gikk ryktene om at at bandet var ute på stoff, og ikke maktet å spille. Det kunne ikke vært lengre fra sannheten. Jeg lå i sengen og drakk Vitamaltz (tysk Vørterøl) og fikk ikke alkohol, fordi jeg da hadde måtte gå på do, og det ville ikke være bra for foten at jeg måtte ut av sengen. Veldig lite rock´n roll! Så finnes det selvfølgelig historier om kvelder som tok av, hotellrom som ble rasert etter forsøk på å lære forskjellen på litt for mange italienske vindistrikter på en kveld, trommeslager som så dverger i sølvglitterskyer regne fra taket under konsert etter å ha prøvd ut nederlandsk te, og en trance-DJ som fikk oss fulle på Jägermeister før vi kom oss på scenen, og sikkert endel annet som ikke egner seg på trykk. Men ingen regel uten endel unntak! Det er vel da det blir en gylden regel?

Motorpsycho i pop-perioden, ca. 2000
Motorpsycho i pop-perioden, ca. 2000

– Hvorfor sluttet du i bandet i 2005?

Livet er for kort til å gjøre bare en ting, og vi skulle aldri bli noe Rolling Stones eller lignende som ikke hadde vett til å si stopp når nok var nok. 15 år er veldig lenge for et band som aldri tenkte lengre enn 6 månder frem i tid. Innen da skulle vi ha brent av kruttet, forsvunnet inn i den totale kakafoni, trukket inn i en ny dimensjon og bare blitt borte. Det var slik det skulle være. 200% hele veien, for snart er det over uansett. Man må stikke fingeren i jorda et par ganger i livet for å finne ut om man gjør det man virkelig brenner for. Jeg hadde fått oppfylt alle guttedrømmene, og virkelig fått oppleve en sjelden musikalsk kjemi.

Jeg hadde svært mange ting jeg hadde lyst til å gjøre videre musikalsk, og det var ikke naturlig å «bare bli værende i bandet» når jeg ikke brant for det lengre. Det ville vært en hån mot det vi hadde vært, og det vi skulle være. Jeg følte at jeg hadde gjordt det jeg skulle i Motorpsycho. Det lå alltid en tanke i bakhodet mitt/vårt, og det var at dette bandet aldri skulle bli noe vi gjorde på rutine, det skulle være på»liv og død». Mange ting begynte å føles som rutine for meg, og jeg følte at vi begynte å bli det vi alltid hadde prøvd å ikke være. Jeg merket at jeg heller ville prioritere andre prosjekter, og det var et tydelig signal til meg selv om at det var på tide å trekke seg ut. Det var en veldig gjennomtenkt ting fra min side, og ikke et resutat av noen stor krangel eller uenighet. Jeg følte jeg gjorde det på et tidpunkt som var rett for både meg og bandet. Vi var ferdige med turneen for It’s a Love Cult, og hadde ikke andre ting på tapetet enn å starte på nytt matriale mot en ny plate. Jeg var bare ikke klar for mer, rett og slett.

– Du har jo gjesteopptredt etter du sluttet, første gang på den fantastiske Timothy’s Monster-konserten på øyafestivalen i 2010. Hvordan opplevde du den kvelden?

Jeg tror de som var tilstede på øyafestivalen og så konserten merket det samme som oss på scenen. Det var en magisk kveld hvor alt bare klaffet. Det er også vanskelig å sette ord på hva som gjør det, men det lå bare i lufta at det måtte bli en slik kveld. Alle var nok veldig mentalt innstilt og fokusert på hvor vi skulle denne kvelden. Da kan ting skje, og det gjorde det også.

– Kan du trekke fram en bra anekdote fra din tid i bandet?

Når Demon Box begynte å få så god motakelse, og så ut til å selge endel, så bestemte jeg meg for at når pengene for den plata ble utbetalt så skulle jeg rett og slett kjøpe meg en banjo ( i tillegg til å betale husleie, gjeld, mat, strøm, som det tidligere ikke hadde vært mye til overs til). Men når betalingen kom så var det 1500 kr til hver av oss, så da ble det bare penger til en banjo, en ikke altfor dyr en!

– Når du nå ser Motorpsycho utenfra: Hvordan synes du de holder seg etter mer enn 25 års virksomhet?

Etter 25 år så er jeg jo imponert av at de fortsatt holder koken, og har energien til å holde et fortsatt høyt tempo med utgivelser og turneer av høy kvalitet. Men jeg har jo forlatt skuta fordi jeg følte at jeg var ferdig med endel ting som de har fortsatt å forske videre på, så jeg klarer ikke finne den store musikalske innteressen selv – det tror jeg er ganske naturlig. Men jeg har vært på konserter, og lydprøver hvor jeg ser at de fortsatt holder på og øver og styrer verre, slik som før, og da har jeg tenkt «faen, de mener det virkelig fortsatt! – veldig bra».

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *