Bakteriell musikknytelse

KAADA/PATTON
”Bacteria Cult” (Ipecac)
Kaada-Patton1

Når kunstneriske sjelsfrender finner hverandre i moderne tid, forvitrer betydningen av geografisk distanse. Norske John Erik Kaada, bofast i Stavanger, kjent fra bandet Cloroform og utallige filmmusikalske arbeider – deriblant «Alt Om Min Far», «Hawaii Oslo», «Mannen Som Elsket Yngve», «O’ Horten», «Koselig Med Peis» og «1001 Gram» – har komponert en overrumplende sangsyklus i åtte deler, bakket av fulltallig symfoniorkester. Prosjektets uttrykksfulle, non-verbale vokallinjer håndteres av akrobatiske Mike Patton, med fartstid fra blant annet Mr. Bungle og Faith No More, og er innspilt over Atlanter-dammen, i dennes hjemmestudio.

Der forrige studiokollaborasjon mellom Kaada og Patton fremsto som en flyktig akkumulasjon av elektroniske stemningsrudimenter, utmaler årets ”Bacteria Cult” en helt annen historie. Komponist Kaada stiller med Stavanger symfoniorkester i rygg, hvilket besørger harmonisk tykkhudet tekstur og dynamisk vigør. Holder man en imponerende besetning av filharmonikere, klaviatur og ikke minst Mike Pattons maksimering av menneskestemmens kapasiteter utenfor diskursen, fremstår ”Bacteria Cult” like fullt som et musikalsk blendverk.

Sentralt for verket står melodisk og harmonisk dybde, i kinematografisk spenn og utenomjordisk vake av fortrøstningsfull skjønnhet og ulmende ubehag. Musikkterritorialt skjeler sørlendingen i alle himmelretninger, det være seg impresjonisme, mariachitradisjon, surferock, kunstpop, avantgarde eller italiensk smørsang. Kaada skylder unektelig mye til størrelser som Ennio Morricone, Fabio Frizzi og Carter Burwell, men også Mahler, Sjostakovitsj, Bizet og Stravinsky.

Ledemotiver og omkved etablerer en eggende malstrøm av genuin eklektisme; tidvis progressiv, tidvis utfordrende, alltid vakker, selv i kast av nagende uro. Intonasjonen ”Red Rainbow” – hvis seksjon av spinett, strykere og Pattons spøkelsesuttrykk supplerer herværende lytter bilder av fryd og beven – konkretiserer på uanfektet og smakfullt vis prosjektets artistiske marg. Smektende ”Black Albino” parer østlig mystisisme med mariachitrompeter og europeisk narratologimusikk, mens ”Peste Bubonica” (Svartedauden) slår som et lamenterende rekviem i miniatyrform. Patosdryppende ”Papillon” (uomtvistelig influert av Franklin J. Schaffners filmbravade fra 1973), forstyrrende ”Dispossession” og intelligent jukstaposisjonerte ”A Burnt Out Case” nedfelles også i protokollen over inneværende års mest bemerkelsesverdige lydkonstruksjoner. ”Bacteria Cult” er en eiendommelig kjærlighetserklæring til musikkelskende sjangerforakt.

Kaada-Mike Patton

Da undertegnede nylig hadde Patton i tale berettet han følgende om sin egen plass i verket:

«Musikken var allerede melodisk betinget innen jeg kom på banen. Alt jeg behøvde å gjøre var å bytte farger leilighetsvis. De gangene jeg steppet ut av Johns melodiske føringer, klang det kassabelt og feil. Innledningsvis forsket jeg på egen hånd, inntil det slo meg at vokalen holder en helt spesifikk posisjon i verket, nemlig den menneskelige. Stemmens resonans og tilstedeværelse trumfet enhver idé om verbalitet. Snarere begynte jeg å tenke på vokalrollen som en ferjemann eller rent tekstursubstitutt. Og det var skikkelig gøy! […] Jeg er imponert over John. Dette er harmonisk fortettet, smart og elegant komponert og ditto orkestrert. Enhver tone synes motivert, i motsetning til ”Romances”, vårt første samarbeidsalbum fra 2003, som ble diktert av tilfeldigheter, på grensen til friimprovisasjon, trass i låtstrukturer. ”Bacteria Cult” spiller som én entitet, ett koherent stykke. Snarere enn en samling sanger bør årets plate fordøyes helhetlig. John og jeg treffer hverandre på flere nivåer: Komponister fra romantikken, filmmusikk, musique concrète, doo-wop, rock og pop har formet vår musikalske dialektikk. Det faktum at vi evner å skape noe nytt basert på disse kildene – uten at musikken fremtvinges eller klinger krampaktig – hviler på en felles kunstnerisk forståelse.

Hva så med platas bakterielle sujett?
Patton: «Tematisk kretser albumet omkring sykdom; musikken supplerer indre, personlige bilder av geografisk isolerte steder proppet med sykdom – eksempelvis internerte leprekolonier. Siden jeg er filmentusiast går tankene til «Papillon». Andre ting vi stjal var navnet på en Graham Greene-roman, «A Burnt Out Case»; den handler om en doktor som arriverer en leprekoloni. Alt dette hørte jeg tidlig i musikken, og jeg forsøkte så å gi et slags narrativ basert på tituleringer og plateomslag.»

Lån Kaada/Pattons «Bacteria Cult» hos Trondheim folkebibliotek. Vi har den på vinyl.

Geir Venom Larzen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *