Keith Emerson – anarkistisk geni

Keith Emerson

Jeg har været en forutanelse av å måtte penne flere nekrologer over store kunstnere innen 2016 opprinner, men ingenting kunne forberede meg på sjokkmeldingen om at keyboardfantom Keith Emerson – trolig den enkeltmusikeren jeg skatter nest høyest i hele verden – skøyt seg selv i Santa Monica-leiligheten natt til fredag 11. mars; en bopel han delte med Mari Kawaguchi, som raskt bekreftet hva enhver Emerson-fan fryktet, nemlig at vår tids ypperste musikkanarkist tydde til selvdrap fordi høyre hånds nervesykdom problematiserte konsertoppføringer. Videre går Kawaguchi langt i å antyde at tankeløse nett-trollkommentarer, koblet til en forestående Japan-turné, kullkastet brettisten i depresjonsspiraler. Man vet også at Emersons livsprosjekt var musikken, og at tanken på ikke lengre å levere optimalt ble for tung bør å bære. Sånn sett – og det er ikke ofte selvmord skal aktes – avkrever musikerens egen-initierte sorti all mulig respekt knyttet ad til en kunstnerisk verdisfære.
I likhet med Deep Purples Jon Lord – den andre av tre gigantiske 70-tallstangentister – ble Emerson 71 år gammel. Rick Wakeman lever fremdeles. Alle tre etterlater seg ufattelige mengder musikk av uangripelig art, som vil tåle kanonisert idealisering fra overskuelige generasjoner. Ekvivalensene mellom Emerson, Lord og Wakeman er betydelige: Trekløveret er født på 1940-tallet, og utgjør en musikerrase som tidlig gikk i den klassiske, liketil hymnologiske musikkens lære, og som snart forente kjærligheten til Bach, Beethoven, Mussorgsky, Tchaikovsky, Dvorak og Stravinsky med et hjerte for jazz, blues og rock’n roll. Det er kombinasjonen av den klassiske musikkens tekniske virtuositet og tonespråklige tradisjoner, rockens attakkerende foredrag og en sjangerforaktelig tilnærmelse til samtidens populærmusikalske strata som initierer hva man i dag betegner som progressiv rock. Og den ypperste av alle sjangertranscenderende ikonoklaster var Keith Emerson.

Vestlig, klassisk musikk sto på agendaen da åtteårige Emerson ble gitt pianoleksjoner. Han lærte tidlig å lese musikk, men var minst like suveren til å plukke akkorder og improvisere over linjer fra størrelser som Dave Brubeck, Dudley Moore, Floyd Cramer og Winifred Atwell. Senere lot han seg begeistre av Jerry Lee Lewis, og besluttet å gjøre seg til yrkesmusiker. The Nice ble innstiftet i 1967, opprinnelig som støtteensemblet til soulsangerinnen P.P. Arnold. Gruppas eget uttrykk ble imidlertid et revolusjonerende amalgam av samtidens popmusikk, psykedeliske rock og seriøse verker fra den klassiske kanon, ubønnhørlig omarrangert av Emerson, som nu manøvrerte hammondorgelet som alt fra hoggstubbe til øm elsker. Så seriøst han enn håndterte musikken var ikke Emerson vørdsløs med tanke på rollen som underholder – med The Nice dolket han blant annet kniver i klaviaturet, red orgelet over scenen som rabiat cowboy til hest, og brant det amerikanske flagget i Royal Albert Hall. Anarkisten Emerson sto for alle å nyte/forakte, både visuelt og i musikalsk form. The Nice forrettet fire flotte album før de imploderte i 1970, hvorav svanesangen «Five Bridges» inntar status som hovedverk. Sunn, vennskapelig rivalisering innad i det engelske musikkmiljøet gjorde Emerson lett forarget da Jon Lords «Concerto For Group & Orchestra» (med Deep Purple og The Royal Philharmonic Orchestra) utkom få måneder før «Five Bridges» – begge danner tidlige smeltedigler av hardført rockeband i møte med symfoniorkester.

Emerson-the nice 67
The Nice 1967

Under et fuktig nachspiel i USA høsten 1969 kom Emerson til å dele visjoner med daværende King Crimson-bassist og sanger, Greg Lake; siden skulle ingenting bli det samme. Trommeslager Carl Palmer, med fortid fra The Crazy World of Arthur Brown og Atomic Rooster, sementerte tidenes mektigste trio i rockens krønike. Fra debutkonserten under Isle Of Wight-festivalen i august 1970, til oppløsningen i 1979 var Emerson Lake & Palmer like meget av et kunstnerisk, grenseoverskridende begrep som et kommersielt misunnelsesverdig prosjekt. Særlig bandets fem første album, inkludert konsertoppføringen av Mussorgskys «Pictures At An Exhibition», viser seg så vidt slitesterke, fjetrende, singulære og differensierte at undertegnede fortsatt reagerer med en slags vantro hver gang materialet avspilles. Jukstaposisjoneringen av Keith Emersons outrerte grensesprengninger og Greg Lakes talent for sangformatet savner sidestykke. Trioens eksklusive idiom åpnet for at kirkemusikk, sirlige ballader, ragtime og boogie-woogie, firskåren ekspresjonisme, rock’n roll, symfoni, pop og jazz – gjerne overdratt utfordrende taktarter og kontrapunktiske bevegelser – fungerte uanfektet rygg i rygg. Det er suicidalfremmende (beklager uttrykket) å forestille seg et liv uten den tidligste katalogen til ELP, men bandet leverte bemerkelsesverdig musikk også etter sitt første hvileskjær i 1974. Mens punken herjet i 1977 brukte Emerson alle oppsparte midler på å turnére med fulltallig symfoniorkester. Resultatet ble en varslet, personlig konkurs, som brettisten aldri beklaget, annet enn overfor Greg Lake og Carl Palmer.

Emerson Lake & Palmers velmaktsdager, 1972
Emerson Lake & Palmer nyter sine velmaktsdager, 1972

Mitt første møte med Keith Emersons skriver seg fra dennes overveldende komposisjoner gitt Dario Argentos mesterlige skrekkfilm «Inferno» (1980). Den som ennå ikke har opplevd Emersons bearbeidelse av Verdis «Va Pensiero» fra «Nabucco»-operaen – i blodtørstig 5/4-takt – kan neppe sies å ha utlevd sitt persepsjonspotensiale (stykket forekommer ved 7:53 i youtube-lenken under). Emerson pennet og publiserte flere filmmusikalske oppdrag i løpet av 80-årene, pluss «Godzilla: Final Wars» i 2004, men ingen av disse rekker «Inferno» til knekapslene.

Foruten sporadiske soloalbum av uensartete gemytter, gjenforeningsperioder med ELP, kinematografiske arbeider, intime mimresoaréer med Greg Lake og engangsforeteelsene Emerson Lake & Powell (med Cozy Powell) og 3 (Emerson, Palmer og Robert Berry) skal man bite seg merke i tangenttraktørens to siste kollaborasjoner. Med «The Keith Emerson Band Featuring Marc Bonilla» (2008) returnerte pionéren til ELPs klassiske, storskalatenkte rockebravur. Fire år senere fulgte glimrende «Three Fates Project», hvor Emerson og Bonilla forente krefter med den norske dirigenten og mangeårige ELP-disippelen, Terje Mikkelsen. Om samarbeidet fortalte Emerson meg i forbindelse med sitt Norges-besøk sommeren 2012: «Dersom dette blir mitt aller siste album og prosjekt, føles det helt greit. (…) Mitt første, ydmyke forsøk på å komponere for orkester skriver seg fra 1968, og bød på grusomt mye trøbbel. Heldigvis er dagens filharmonikere langt mindre snobbete; de er også åpne for populærmusikalske uttrykk og divergerende smeltedigler, men dette albumet ville ikke latt seg gjennomføre uten Marc Bonilla eller Terje Mikkelsen. For seks år siden tikket det inn en e-postmelding fra Terje, som inviterte meg med til Beijing. Det meste av min tid tilbringes hjemme i Santa Monica, California, så en reise til Beijing lød fristende. Jeg er ingen politisk aktivist, men ser farene ved et forurenset Kina, så da Terje ønsket å oppføre sistesatsen fra min pianokonsert for å symbolisere kontinentets pollusjonsproblematikk, ga jeg grønt lys. Jeg ankom Beijing og lærte smått om senn Terje å kjenne. I løpet av oppholdet, som strakk seg over seks dager, diskuterte vi mulighetene av et fusjoneringsprosjekt, med utgangspunkt i mine komposisjoner. Masse av ELPs repertoar – «Tarkus», «The Endless Enigma», «Abaddon’s Bolero» og «Fanfare For The Common Man» – er som skapt for symfoniske hybrider, og jeg tente umiddelbart på idéen. Jeg hadde faktisk ikke ventet at orkesteret skulle stå distansen ut – de bar til skue sann entusiasme over seks dager. For å være ærlig trodde jeg aldri det skulle bli mulig for et rockeband og orkester å oppføre noe sammen igjen – særlig ikke vidløftige stykker som «Tarkus». I likhet med deg, vil jeg anta, lytter jeg til resultatet og lar meg overvelde. Du verden, tenker jeg, dette er helt utrolig. Til og med mine venner i det daglige responderer med vantro glede. Som nevnt har jeg forent orkester og band forut, men ikke like formidabelt. I den forbindelse mener jeg at dersom jeg aldri forretter ei ny plate igjen så lenge jeg lever, er det helt greit. Three Fates Project vil innestå et perfekt ettermæle og være det av mine arbeider som best rettferdiggjør komposisjonene.»

Keith Emerson of Emerson, Lake and Palmer at the Olympic Stadium in Montreal, Canada in 1977.
Olympic Stadium i Montreal, Canada, 1977

På tampen av vår passiar, som skulle bli siste gang jeg samtalte med Emerson, ga ham uoppfordret noen ord om sitt privatliv: «Jeg er definitivt ingen velholden mann. Den pekuniære pipa fikk liksom en annen lyd etter skilsmissen, og i dag sitter jeg trolig med £4000 på bok og fint lite annet å vise til, annet enn en pen bunke plateutgivelser. Jeg klager ikke, og nyter sågar min modeste tilværelse. Kanskje lyder det grandiost å si at man bor i California, men jeg disponerer en relativt liten og spartansk leilighet. Beliggenheten er flott, men jeg lever altså ikke i et hus. Riktignok har jeg to soverom, hvorav det ene fungerer som keyboardsgarasje. I motsetning til hva folk kanskje tror er jeg verken millionær eller rede for et liv som pensjonist. Penger var aldri noen drivkraft for meg – alt handlet om musikk. Det andre kan misunne meg er alle de durkdrevne musikerne jeg har fått lov å samarbeide med i et rikholdig levne.»

Geniale Keith Emerson - kanskje slik han først og fremst vil bli husket.
Geniale Keith Emerson – kanskje slik han først og fremst vil bli husket.

Vi diskuterte videre det enerverende i at punkere aldri har vidsyn nok til å erkjenne Emersons anarkistiske gehalt:
«Ironisk nok hadde jeg nylig en flytende lunsj med John Lydon, alias Johnny Rotten fra Sex Pistols. Han er faktisk avsindig morsom etter sin tolvte Vodka. Selv holder jeg meg til Chardonnay. Muligens ble også jeg litt pussa i løpet av lunsjen, for jeg endte med å si at vi burde gjøre et album sammen, hvorpå Lydon stirret på meg som om jeg var blitt dement. Han fikk det i alle fall fryktelig travelt med å bestille mer sprit.»
Sommeren 2010 sjanglet jeg euforisk ut fra Victoria-parken i London etter å ha bivånet Emerson Lake & Palmer i full, selvironisk mundur. Det ble første og siste gang jeg fikk oppleve trioen i levende livet: platene deres er henvist plass i evigheten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *