En komplett artist

Som Pitchfork skrev: “David Bowie is not simply the prettiest star — he’s a constellation”. Sjelden har vi sett en artist som mestret et så brett spenn av populærkulturens sfærer om David Bowie. Kommer vi noen gang til å oppleve en lignende personlighet – en som definerer sin egen plass i populærkulturen, og fra tid til annen ser ut til å kunne styre den fullstendig etter sin vilje? Ganske sikkert ikke.

Musikalsk og tekstmessig er Bowie for lengst genierklært, med årti etter årti og sjanger etter sjanger fylt med klassiske låter. En av grunnene til at Bowies popularitet ikke har falmet over årene, i motsetning til hva de fleste artister opplever, er at alle har «sin» Bowie. Det kan være sci-fi-Bowie, homoikonet Bowie, avant-gardeartisten Bowie eller popstjernen Bowie. Gitarriffet på «Ziggy Stardust», synthen på «Warszawa» eller beaten til «Let’s Dance», eller noe helt annet. Grovt sett og fra toppen av hodet gikk Bowies karriere fra folk til glam til soul og funk til ambient og kunstrock til glattpolert pop til noise til jungle og drum & bass til elektroinfisert og jazzinspirert pop. Og her har jeg dessuten sikkert glemt noe i farten! Felles for alle er en sikker popteft kombinert med uslåelig evne og vilje til å stadig prøve noe nytt; å komme seg videre. I tillegg til alt annet var Bowie også enestående vokalmessig: han hadde en umiskjennelig og ofte teatralsk stemme perfekt for glamrock, og la seg til en mørk vibrerende baryton fra 90-tallet.

Men som nevnt nøyde ikke David Bowie seg med å dominere musikkbransjen. Hånd i hånd med de ulike sjangrene skapte han sine velkjente personligheter; fra Ziggy til The Thin White Duke og så videre. Han var hele tiden i forkant (eller helt på utsiden) av motebildet i over 40 år, egentlig en utrolig prestasjon i seg selv. Et annet aspekt ved denne unike evnen til å holde følge viser seg forresten i Bowies evne til å ta i bruk moderne teknologi. På 90-tallet var han en av de første artistene som tok tilstedeværelsen sin på internett alvorlig.

Via ønsket om å definere seg selv som artist, gjennom stadig uventede hopp mellom sjangre og identiteter, ble Bowie også en naturlig autoritet i musikkvideo-formatet. Fra hans tidlige pionérarbeid med videoene for «Space Oddity» og «Life on Mars», via eksperimentering (for eksempel «Ashes to Ashes») til de sene science fiction-inspirerte kunstfilmene som «The Stars (Are Out Tonight)» og «Blackstar» hadde han alltid spennende visuelle vedlegg til singlene. Videre leverte Bowie også noen få, men ikoniske filmroller. Som bad guy i Labyrinth er han herlig over-the-top og uhøytidelig, og i The Man Who Fell To Earth underbygger han sitt eget image som romvesen; bare på besøk på jorda. Men filmen som kanskje best viser hans skuespillertalent er japanske Merry Christmas, Mr. Lawrence fra 1983, der Bowie spiller krigsfange.

Labyrinth

David Bowie var også en litteraturelsker, ikke minst av science fiction. I følge Open Book Toronto leste så mye som en bok om dagen. Sjekk listen deres over hans 100 Must Read books. Bowie var oppegående politisk, noe som for eksempel viste seg da han stilte MTV til veggs for å ikke vise videoer med svarte artister. På toppen av det hele var Bowie morsom også, ikke minst uredd for å gjøre narr av seg selv og sitt uangripelig kule image, som dermed ble ytterligere styrket. Se bare denne videoen med opptredener på Conan O’Brien, hans cameo i Zoolander, eller episoden hans i Ricky Gervais og Stephen Merchants «Extras».

Alt dette munner ut i et bilde av en «renaissance man» som hele tiden var på jakt etter det nye, og som stolte fullt på sine egne impulser. Jeg mener David Bowies største talent var evnen til eksperimentering og kontinuerlig fornyelse. Dette kommer til uttrykk gjennom hans lange liste samarbeidspartnere, slik som produksjonen på sin helt Lou Reeds Transformer, hans gjenoppliving av Iggy Pop, eller mer kortvarige prosjekter med John Lennon, Freddie Mercury og Mick Jagger. Og han holdt seg hele tiden relevant ved å jobbe med samtidige musikere, fra Marc Bolan på tidlig 70-tall, via Klaus Nomi og Eno i Berlin, Trent Reznor på 90-tallet, til Arcade Fire i 2013. Dette pågikk helt til siste slutt: i følge Bowies langvarige produsent Tony Visconti hørte de mye på Kendrick Lamar i studio under innspillingen av den nyeste plata ★/Blackstar. Interessant nok refererte han også en del til seg selv, se for eksempel Major Tom-linjen i «Ashes to Ashes» eller coveret til The Next Day. Selv for ham selv var det kanskje vanskelig å komme unna David Bowie som kulturelt referansepunkt.

De stadige stilskiftene og Bowies intellektuelle innfallsvinkel til kulturuttrykk kunne virke kalkulert, og den ene egenskapen han kanskje manglet var den direkte, ektefølte presentasjonen som gjorde punken revolusjonær. Ingenting ved Bowie virket tilfeldig eller DIY. Men utforskertrangen og viljen til å overraske sto ved like hele karrieren, og det er på mange måter lite som er mer «punk» enn hans Tin Machine-prosjekt. Uansett kunne ikke fansens kjærlighet til sangene vært mer ektefølt. I dagene etter at han døde ble Facebook-feeden min fylt med bilder, videoer og sitater, og mange endret profilbildet til noe Bowie-relatert, i en skala som lignet på slik det var rett etter terrorangrepet i Paris i fjor.

Bowies allestedsnærværelse i musikkverdenen førte også til en enorm mengde hyllester fra hans musikkollegaer: Megastjerner som Bono, Bruce Springsteen og Madonna ble forvandlet til triste fans, og det at så varierte artister som Michael Gira, Kanye West, Nile Rodgers, Gene Simmons, Disclosure, M.I.A., Boards of Canada og Paul McCartney alle stemte i koret er nok et bilde på Bowies universelle appell.

Som ingen annen iscenesatte David Bowie hele sin karriere, og dermed hele sitt liv, med full kunstnerisk kontroll. Denne evnen hadde han til det siste: både Blackstar (som i teoretisk astrofysikk er mellomstadiet før en stjerne når punktet der vanlige fysiske lover opphører og blir til et svart hull – smak på det!), og hans siste videoer «Blackstar» (med bl.a. en død romfarer) og «Lazarus» (med sine sykehussenger og dødsmasker) er fylt med henvisninger til Slutten, særlig når man hører og ser dem igjen etter nyheten vi fikk forrige uke. «Look up here, I’m in heaven».

This way or no way
You know, I’ll be free
Just like that bluebird
Now ain’t that just like me

“Lazarus”, 2015

 

David Bowie i samlinga

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *